Mitt løp fra døden
	I 1970 fikk jeg en psykisk og delvis tabubelagt sykdom, Anorexia Nevrosa (spiseforstyrrelse), som satte et dypt og bortimot uslettelig preg på mitt liv. Både på det mentale, emosjonelle og også det fysiske området. Det begynte som en harmløs slankekur. Jeg ville bare ta av 4- 5 kg for at miniskjørtet skulle komme bedre til sin rett. Engelske Twiggy var  nemlig det store idealet, og  damer / jenter skulle ha figur som 12-årige jenter. Slankekuren kom ut av kontroll og utviklet seg til en altomfattende besettelse hvor jeg med fandenivoldsk besluttsomhet gikk til dramatisk kamp mot de kiloene det bare ble færre og færre av. Kroppen ble min fiende som jeg bare måtte bekjempe og kontrollere for enhver pris. Det handlet først og fremst om kontroll. Både rasjonelt og intellektuelt forstod jeg alvoret da badevekta viste faretruende nær 32 kg, men tankegangen ble  på en måte splittet. ( Er 162 cm høy.) Fornuften måtte vike for det absurde og irrasjonelle. Dagsrasjonene bestod av et par hundre  kalorier. En tomat, et stykke agurk, et halvt eple og en munnfull kokt fisk utgjorde mesteparten. Drikkekvoten begrenset jeg til en halv liter daglig uansett temperatur. Kroppen begynte å reagere og ga synlige tegn på at noe var galt. Menstruasjonen uteble, huden ble gusten-fikk omtrent samme farge som skummet melk- håret falt av i store dotter og plomber falt ut av tennene. Hutrende og frossen subbet jeg meg gjennom tilværelsen. Imidlertid kom jeg til en yttergrense. Som en knokkelhaug i helvetes forgård, eller i hvert fall på en  ”holdeplass” dit, ble jeg overmannet av en slags dødsangst. Livet passerte revy. Løpet var kjørt. Jeg hadde kommet til veis ende. Jeg hørte stemmer. Lyder og farger virket unaturlig sterke. Vendepunktet var et faktum. Selv under sultekuren var jeg manisk opptatt av mosjon så  langt kreftene holdt. Mosjon og hardt kroppsarbeid i tillegg til at jeg gjennomførte lærerhøyskolen. Kroppen, som var helt utmagret etter kappløpet med døden, tålte forbausende godt det matsjokket den fikk da jeg omsider begynte å spise igjen. Men snart spiste jeg like panikkartet som jeg tidligere hadde sultet meg. Kroppen min var jo innstilt på null forbrenning og langsomme bevegelser. Anorektikere blir ofte eksperter på å lure og bedra omverdenen med hensyn til matinntaket. Nå slo dette ut motsatt vei. Kiloene la seg på  sakte men sikkert. Og for å gjøre en lang historie kort, måtte jeg innse det tragikomiske resultatet av denne hasardiøse leken med døden: Jeg var blitt trinnere enn noen gang. Igjen gikk jeg til en ny bekjempelse av kiloene. Denne gangen med et fornuftig kosthold kombinert med  sunn mosjon. Jeg glemmer aldri første gangen jeg stilte med startnummer på brystet. Det var et kortere løp. Målet ble etter hvert maraton via halv-maraton. Jeg fullførte løpene på noenlunde overbevisende tider. Allikevel følte jeg uante krefter og energi som jeg ikke fikk utløp for. Treningen krevde også sunt kosthold. Rask var jeg ikke, men til gjengjeld mer utholdende. Derfor fant jeg det rimelig å satse på idretter som favoriserte denne egenskapen. Helt siden gymnasdagene har jeg vært viljesterk og målbevisst. Det jeg bestemmer meg for blir gjennomført. Nå var det ikke lenger S i hovedkarakter som fristet, men å kunne strekke kroppens yteemne til det maksimale. Da triathlonsporten kon til Norge i 1983, skjønte jeg fort at denne kombinasjonen av svømming, sykling og løping var midt i blinken for meg. Jeg søkte stadig mer spenning ved stadig lengre og tøffere styrkeprøver. Paradoksalt åpnet de nye horisonter og muligheter. En ubeskrivelig lykkefølelse over å ha mestret en ny utfordring fortrengte fullstendig alle anstrengelser. I tillegg til det rent sportslige, ga også idretten samvær med likesinnede i positive miljøer. Og ikke minst skjønne naturopplevelser. Man kan nok rette søkelyset dypere når det gjelder disse til tider ekstreme utholdenhetsprøvene. Det er forsket en del på hvorfor enkelte frivillig søker fart, høyde ( risikoidretter) og voldsomme fysiske anstrengelser. Konklusjonen er at noen har behov for mer spenning og sterkere sansestimulering enn en vanlig hverdag kan gi. Og spenning og opplevelser er det blitt. Høydepunktene er nok de to konkurransene på Hawaii: Ironman og Ultraman, Dobbel Ironman i Alabama og et 24-timersløp på 182 km- konkurranser som ga meg plass i Guinness rekordbok. Veien fra et levende skjelett til utøver av en av verdens tøffeste idretter har vært både lang og smertefull.